Året går på hell og det er tid å gjøre opp litt status. Hva vil vi huske av begivenheter som har med ytringsfriheten å gjøre? Et par saker synes opplagt: Krisen om Muhammed-tegningene med påfølgende mord, dødstrusler, ambassade-angrep og flaggbrenning. Det paradoksale er at disse kriminelle handlingene blir unnskyldt som ytring av et såret religiøst hjerte og derfor stilltiende forstått av den store hop og nærmest forsvart av venstrefløyen. Så var det paven. Pave Benedicts upopularitet hos muslimene på grunn av et oldgammelt sitat. Dette er ingen handling, slik som angrep på ambassader, pavens ord var ord og tale satt i sammenheng i talens innhold. Og ikke minst har vi saken i Danmark der den muslimske musikkgruppen Outlandish krevde sensur av et par nakne kvinnearmer i selskapskjole på en julekonsert i regi av Dansk Radio. Kravet ble innvilget. 
Men 2006 er også året der islamkritikeren og forfatteren Ayaan Hirsi Ali måtte forlate Holland og slå seg ned i USA. Drapstruslene mot henne florerer og hun har livvakter døgnet rundt. Så har vi Vebjørn Selbekk, som etter både Aftenposten, Dagbladet og VG – trykket noen tegninger i sin avis. Han må også ha livvakter, og bokhandlerne ønsker han ikke velkommen til signering av bøker han forfatter.
Formannen for de Demokratiske Muslimer i Danmark, og politikeren, Naser Khader har også drapstrusler hengende over seg fra islamistene fordi han forsvarer vestens sekulære demokrati og frihet. Han kan ikke engang kjøpe en liter melk i butikken uten å ha følge av bevæpnede sikkerhetsvakter. Man skal ikke se bort fra at også han føler seg presset til å forlate Europa og dra over Atlanteren med tiden.
Europa har i årevis gitt asyl til radikale islamister og fritt latt innflytelsesrike islamske ekstremister som Tariq Ramadan og Yusuf al-Qaradawi få spre sin propaganda. Frihetselskende mennesker blir kalt "sekulære fundamentalister" i Europa og presset ut av landet. De blir uglesett fordi de ikke vil gå på kompromiss med frihetsidealer som Europa har brukt 2000 år på å tilegne seg. Dette er den missforståtte kulturrelativismens bane, man er vant med å nyte friheten, men ikke kjempe for den og derfor kjemper man heller ikke for den lenger, og lukker øynene for de mange angrep på ytringsfriheten. Den alvorlige utfordringen for rettsamfunnet og menneskerettighetene som har svekket europeisk kultur i årtier, er kulturrelativismens uutholdelige tro på at vi ikke har like rettigheter. Ansvarsfraskrivelsen ligger i forskjellsbehandlingen: Det forventes ikke det samme av den ene som av den andre. For eksempel kan homohetsen til islam får gå på gode føtter og bli ignorert med harelabber av eliten, mens Frelserarmèens homosyn får på pukkelen av kulturminister Trond Giske og flere sentrale myndighetspersoner samt journalister.
Andre eksempler på europeiske dissidenter som må leve livet farlig, er den iransk-franske forfatter Chahdortt Djavann som nylig besøkte Danmark og Trykkefrihetsselskapet. Djavann oppgir aldri navn og adresse og har måttet hatt med livvakter i offentlige opptredener. Hun er også kritisk til islamskpolitisk inntog. Også Farshad Kholghi, medlem av Sapphos redaksjonen og født i Iran, kan ikke sette sine bein på Nørrebro på grunn av trusler og overfall fra islamistisk hold.
Andre av islams dissidenter som forfatterne Ibn Warraq og Taslima Nasrin, har begge bodd mange år i Europa, men har idag bosatt seg i USA. Det samme gjør Salman Rushdie, som ved flere anledninger har advart europeerne mot å gi etter for islamistisk press. Vår norsk-pakistanske Stand-up komikeren Shabana Rehman, som mottok Trykkefrihedsselskapets pris tidligere i år, nyter i disse dager Amerikas mange muligheter og det frie miljø i New York. Den norske forfatteren Hege Storhaug, et frihetselskende menneske med sans for våre grunnverdier - blir kalt "ekstremist" bare hun nevner at det er ille når norske jenter kjønnslemlestes. Hun bor fortsatt i Norge.
Den uredde italienske forfatteren Oriana Fallaci flyktet også til USA, New York. I år ventet hun på sin rettsak i sitt hjemland Italia, der dommerne forberedte straffesak mot henne fordi hun skulle ha fornærmet islam. Hun døde i New York i år, og rettsaken fikk de derfor aldri gjennomført.
Så langt har det kommet i Europa at vi omfavner sivilisasjonens nedbrytere som er fiendtlig innstilt til vår mangeårig opparbeidede ytringsfrihet og demokrati - og samtidig driver våre beste europeiske intellektuelle i landflyktighet.
Det er ikke første gang dissidenter fra Europa har søkt til USA. Parallellen til situasjonen før og etter nazistenes maktovertagelse er slående. Dengang var store deler av den tyske og italienske elite innenfor vitenskapen, kunsten og det intellektuelle liv tvunget til å flykte til den nye verden, the land of the free. Og ettersom den brune pest bredte seg over det europeiske kontinentet, fikk de selskap av frie ånder fra mange andre nasjoner.
Et eksempel ut av mange var den østeriske forfatter Stefan Zweig, som endte med å flykte til Brasil under verdenskrigen. Videre til New York der han skrev fra sitt hotellrom avslutningen på mesterverket: Verden av i går. Hans tidligere bøker ble brent på bålet av nazi-sensuren. Og det er heller ikke lenge siden. Ytringsfriheten er igjen truet.
Måtte Europa atter engang bli et sikkert sted med hjemland for de frie ånder. Et Europa som beskytter frihetstenkerne i stedet for å beskytte de som jager dem. Måtte Europa atter engang verdsette fritenkerne og frihetsidealene – ikke minst dem som tør tale Mekka midt imot. Hvis ikke kan Europa tømmes for sine fremste frihetsforkjempere.
Med det ønskes alle en God Jul og et Godt Nytt
Se kilde: www.sappho.dk